Til minne om


	Truls var katten til søskenbarnet mitt og bodde her i fullpensjon mens hun gikk på skole i Trondheim. Han var den første katten jeg har støtt på som hadde bulimi. Han spiste til han spydde og så spiste han videre til han spydde igjen. Og om han ikke fikk mat, stjal han like greit rett fra den digre sekken med kattemat i gangen om vi ikke passet på. Så han måtte leve på diett. Det gikk greit så lenge det var snø, for da orket han ikke gå noen steder når han var ute. Men så snart snøen var borte, var Truls borte. Han fant nemlig ut at naboen har kyr. Og kyr har som kjent melk! Men sommeren 2010 tok Truls sin siste avstikker. Om han lever er det ingen som vet. I alle fall hadde han bestemt seg for at han ikke ville bo på Linneagården noe mer. Det ble vel for travelt å passe på alle damepusene….

	I januar -08 fikk jeg og en venninne ideen om at det hadde vært koselig med noen geiter hver. Meningen var et par stykker på meg og fire på henne, men i stedet ble det fire på hver… Brenne Brusa fikk navnet sitt fordi gården heter Nedre Brenn, og fordi det er et brusselskap på Sunnmøre der vi kommer fra som heter Brenne Brus. Dobbel betydning, med andre ord. Men til daglig gikk hun under navnet Stjerna fordi hun var sort med hvit stjerne i panna. Vi hadde også 2 hvite geiter som fikk navnet Borghild og Sonja. Bukken var gråspettet og utrolig fin, og fikk navnet Simon. Når han ble gammel nok ble han også kastrert for ikke å starte ny geiteflokk på Linneagården… Det var utrolig koselig, men fryktelig travelt med slike skrikhalser i stallen. Man kunne ikke bevege seg der inne uten at de hylte om kapp etter oppmerksomhet. Og enda mer travelt ble det da de fant ut at de kunne hoppe ut av geitebingen jeg hadde laget til. Heldigvis kom våren, og de kunne være ute. De diltet etter overalt, og spiste alt som de kom over slik geiter ofte gjør. De var til og med inne på kjøkkenet ved et par anledninger og stjal salat fra en skål på benken! Dessverre for dem, bygde vi om fjøset til stall, og geitebingen ble historie. Jeg ble enig med venninna mi om at hun skulle ta over dem, siden hun har ting mer tilrettelagt for geiter. Men like før hun skulle ta over dem, døde Simon på tragisk vis da han rotet seg borti en gammel harv og ble sittende fast uten at det ble oppdaget før det var for sent. R.i.p. lille Simon. De tre andre lever glade geitedager hos min gode venninne, Venke Fredriksen.

	Nicolina var en dvergwedder og ble kjøpt samtidig med Tjorven. De var begge lenge stuekaniner av praktiske årsaker. ”Nikken” som hun kalles var derfor svært tam og kontaktsøkende. Hun var derimot helt utrolig rotete av seg, og endevendte buret sitt straks det var byttet på. Det tok derfor ikke så veldig lang tid før de to kaninene fikk hvert sitt bur, siden Tjorven er stikk motsatt.

	Edna Edna (-94) var vår lille dronning. Hun skskulleal ha full kontroll på alt og alle, og fikk hun det ikke som hun ville stirret hun deg i senk til du ga deg. Hun var Roars øyensten og hadde vel egentlig aldri akseptert at jeg flyttet inn i ”slottet”. Men til tross for et gjensidig ”hat-hat forhold” trivdes hun egentlig godt så lenge hun fikk trakke på Roars mage og være inne 24 timer i døgnet.

	Tinka Hun kom til oss i 2005 som omplasseringshund. Hun var den mest hårete og bedårende Cocker Spanielen jeg hadde sett, og jeg falt straks for henne. Hun var da 7 år og ”skilsmissebarn”. Til tross for separasjonsangst, levde hun i sin egen lille boble der hun var lykkelig så lenge hun fikk være med der ting skjer. At hun dro med seg halve stallen inn igjen i huset pga den lange pelsen, var en annen historie. Hun stortrivdes i alle fall som gårdshund og tuslet rundt sammen med alle kattene. En god pensjonisttilværelse, med andre ord. Tunghørt, dårlig syn og en smule dement, men ellers frisk og rask. I oktober 2009 var TInka så dårlig at vi måtte ta den tunge turen til veterinæren for siste gang. Helsen var dårlig, og hun ikke lenger kunne fungere som en glad hund. Hun hadde noen gode år hos oss, og vi glemmer henne aldri.

	Sindre Dette var en spesiell herremann som plutselig en dag bare ble borte for oss. Vi har en sterk mistanke om at han ble overkjørt og så skadet at han gjemte seg bort for å dø. Men ingen vet sikkert. Han var en noe sky, men kosete katt. Siklet som en foss når man koste med han og skygget banen om noen gjorde en litt for rask bevegelse. Hans beste venn var en skilpadde ved navn Samara som vi passet ved noen anledninger. De kunne ligge i timesvis sammenkrøllet i sofaen, med skilpadden under halen.